Hannes lille verden

Skyene klarer ikke bestemme seg denne høsten. Himmelen deler det dilemmaet med bakkens vesen. Sol, regn, mørke, lyse, tåke, orkan, vindstille, iskaldt og glovarmt. Et levende eksempel på meg, med andre ord.

Jeg er nemlig både lat og energisk, a-menneske og b-menneske, kjei og glad, sliten og våken, godtemonster og grønnsaksspisende, strukturert og rotete, konsentrert og fjern, hensysnfull og egoistisk, og kanskje litt humørsvingende.

Jeg KAN ord som motsetninger, varierende, kontraster, og ikke minst forvrring.

Denne uken er stikk motsatt fra forrige uke. Forrige uke sto jeg opp klokken syv hver morgen, trente før jobb, spiste sunn mat, ryddet, jobbet iherdig med studiene og var opptatt fra morgen til kveld. Denne uken står jeg helst ikke opp før klokken ti, har ikke tiltak til å dra treningsbuksa opp beina, og synes at smågodt og tv er to fine oppfinnelser. Og jeg som var så godt i gang da gitt!

Skjerpings!

Men egentlig klarer jeg ikke helt å bry meg heller... Kjenner jeg meg rett, snur det nok til neste uke uansett :-)

Er det lov å lage ønskeliste til bursdagen sin selv om man fyller 22 år?

Jeg reiser til Afrika om fire måneder, og utstyr jeg trenger til den turen sniker seg helt klart høyest på den lista. Selv om jeg i grunnen ikke har det så værst, er jeg ikke den mest velfødde kjærringa i landet heller.

Derfor lager jeg ei slik ei liste og håper på at mine kjære ser den, og supplerer meg med mine mangler:

♦ Økonomiske midler til et superdupert kamera jeg har kikket på (jeg er kresen vet dere) - så kan jeg lagre minnene med gode fotografier for all fremtid - OG gi dere et godt innblikk i hva jeg har vært en del av
♦ Web-kamera slik at jeg kan ringe kjente og kjære over skype
♦ Små, solide og romslige usb minnebrikker til bilder og skolearbeid / backup som jeg kan gjemme (når jeg blir ranet og mister alt det attraktive jeg eier)

Og hvis du mot formodning mener at jeg ikke har brukt til slikt, men heller burde vie en tanke til det faktum at jeg er ei jente, så er du velkommen til å sponse meg med slikt vi jenter trenger:

♦ Accesories til bekledninger
♦ Homespa og kroppsprodukter
♦ Gavekort på klær, frisørtimer, and so on
♦ Godteri, vin, filmer
♦ Opplevelser

Men det er bare fordi jeg er en materialist.

Takk for oppmerksomheten.

Jeg deler privatlivet mitt på det verdensomspennende nettverket. De fleste detaljene når aldri tastaturet, mens hele poster preges av andre detaljer. Jeg skriver om hverdagen min, om tankene mine, om utfordringer og refleksjoner, og jeg legger ut bilder. Men hvorfor gjør jeg egentlig det, og tenker jeg over hvem som kommer over det?

Både ja og nei.

Internett, facebook og private oppdateringer ble et samtaleemne i lunsjen i dag. Vi har vel alle lest "nå skal jeg legge meg" eller "har gått en tur i dag, spist sjokolade og hatt det gøy på skolen". Antageligvis har mange aktive fjes-brukere skrevet lignende oppdateringer selv. Meg inkludert.

Men det er jo alltid en tanke bak det - jeg kan bare snakke for meg selv..

Men tenker man ikke at det er en form for kommunikasjon med de nærmeste bekjente som er interesserte? Hva da med de som absolutt ikke har noen interesse av hvor du var forrige helg? Eller hva med det fyllebildet hvor du danser på bordet sammen med tredve ølskvettglass, bokser og en faretruende falleferdig gardinstang? Det kan hende du ikke egentlig ville vist det frem til alle på vennelisten.

Så er det blogg da. Et steg videre enn facebook. Åpent for absolutt hele verden. Hvem er det egentlig som leser den? Man har faktisk absolutt ingen kontroll.

Og det er her jeg tenker både ja og nei. Ja, det er en form for kommunikasjon med min omverden. Jeg regner med at det er mine bekjente som leser den, og at de er interesserte i hva jeg foretar meg, hvordan jeg har det og hva jeg tenker på. Dessuten sier bilder mer enn tusen ord. Samtidig tenker jeg at det skal være såpass at mennesker jeg ikke kjenner skal kunne lese den uten å få for mye informasjon om det absolutte private. Og hvorfor skulle vel mennesker som ikke interesserer seg for det bloggen min har å komme med, bry seg med å lese den?

Jeg har i snitt ti lesere om dagen med spenn opp i tjuetallet og ned til ingen. Antagelig ikke fler enn spesielt interesserte.

Faktisk er bloggen en utvidelse av facebookstatusen min. Og de vennene der kan lese den om de vil. Faktisk er jeg nesten værre av de værste når det kommer til de oppdateringene jeg nevnte tidligere - om man tenker på linkingen hit, vel og merke.

Og selv om jeg har alle disse tankene, så velger jeg å fortsette allikevel. Jeg vet ikke egentlig hvorfor.

Men jeg vet at jeg er en kreativ person, jeg har et ønske om å være ærlig og åpen, jeg er glad i å skrive, og jeg trenger å reflektere og samle noen rammer rundt meg selv. Hvorfor jeg ikke gjør det i en privat dagbok vet jeg ikke, men kanskje jeg vil holde denne formen for kommunikasjon (monolog) med mine bekjente, vise frem livet mitt og få en kommentar i ny og ne. Noen ganger ønsker jeg bare å underholde, andre ganger å dokumentere en hendelse til glede for meg selv og gjeldende omgangskrets.

Hvor langt den private grensen strekker seg er alltid vanskelig å si. Men generasjon er trolig mer åpen for denne formen. Den eldre generasjonen (enn meg) trolig ikke fullt så mye. Vi tenker jo alle ulikt.

Jeg er åpen for diskusjon på området, og det er interessant med andres synspunkter.
Kommenter gjerne (for vi bloggere liker jo kommentarer)!

- Hva tenker du om slik offentliggjøring?
- Horfor leser du egentlig bloggen?
- Hvem leser bloggen - hvem er du?

Dagens låt:


Høsten har virkelig slått rot, men et sted i Norges land har virkelig solen gjort sitt på gadestokken. I går (i det minste for bare noen dager siden) var det ikke stort mer enn ti varmegrader.. Nå vises FØRTI grader i solveggen hos meg! Oppvask på et solfylt kjøkken er dermed en utrolig varm aktivitet.

Jeg har hatt mye å gjøre den siste uken, så oppdateringer her har vært min siste bekymring. Praksis og studier tar så godt som all tid om dagen. Og utover det kommer venner og familie i neste rekke. Jeg rekker knapt å rydde (og vaske opp det utallet tallerkner, glass og bestikk som har samlet seg på merkelig vis). Og så er jeg i gang med å prioritere trening igjen også, siden formen har vært litt skrall de siste ukene - forkjølelse sitter visstnok i en stund. Nok om det...

Kjenner jeg begynner å bli litt rutinemenneske. Jeg vet ikke om jeg liker det, eller om jeg synes det er både kjipt og kjett, men jeg tror det er nødvendig om dagen. Ferie har gjort sitt med kroppen, dermed formen, dermed humøret, og jeg har en intensiv studieperiode dette avsluttende året.

Har fått en ny dybde i faget, så har lyst til å lese alle bøkene på nytt. Jeg ser dem med helt nye øyne, og det er faktisk spennende! OMG. Nok nerding og skolevrøvel.

Jeg skal på med joggeskoa og nyte været!

Denne helgen:


> smiile


> smile sånn?


> ok, vi tar en "marsvin"


> in action


> vurderer å skaffe sånne briller! Også vettu - SVART stor iloveodalen tskjorte ;D 
Jeg ønsker meg det til bursdagen min altså


> hellbillies


< 3

Nå sitter jeg her med et digert plaster på armen som jeg ikke tørr å røske av, for ...auu, sånt gjør jo så vondt. Jeg har nemlig vært hos legen i dag og tatt noen blodprøver - som viste seg å ikke være noe å bry seg med - og ikke hatt tid til plasterripping før nå. 

Studiested og fastlege i to ulike kommuner med 13 mils avstand er jo kjempelettvint ... Men jeg er glad for at jeg rakk et møte jeg måtte utsette. Det var avklarende og nå begynner jeg ENDELIG å få litt kontroll over utviklingsarbeidet og høstens studieopplegg. Nice!

Og der kom jeg over på overskriften. Jeg ble så motivert av møtet, at nå er jeg i gang med informasjonsskriv, forberedelser og masse mer til avdelingen. Jeg digger at jeg brukte så mye tid på å lage planer forrige uke, for nå begynner jeg å komme i rute. Jeg kjenner det på meg, og det er så tilfredsstillende! YEAH!

.. over meg selv! Forkjølelsen er tydeligvis på vei til å gå over, for jeg kom meg opp klokken seks i morges, og har hatt tidenes tid til god frokost, kaffe og å lage en good lunsj til skoledagen. Og jeg som pleier å måtte stresse ut ytterdøra, snike meg inn i forelesningsrommet to minutter etter start, og spise frokosten i første pause. Det her var jo DEILIG :-)

Har hatt en utrolig merkelig drøm, forresten. Både skrev og tegnet den da jeg våknet, så tenkte å dele den. Men det blir senere! Nå skal jeg forberede meg til litt ped.

>> Smask <<

MEN. Jeg snappet den her opp fra nettet. Det er en test:
Hvis du ser noe annet enn to delfiner her, er du antageligvis gal! Ta en kaffe, det går over ;)

Noen dager orker man ingen ting. Null. Nada. Noen ganger har man hovne øyne, kalde føtter, sår hals, tett nese, betong i hodet og er helt kjørt i kroppen. Noen ganger er man rett og slett bare syk.

Denne dagen skal jeg bruke til å slappe av, gjøre litt forefallende skolearbeid og drikke masse vann og te. Det blir tydeligvis ingen trening i dag, og jeg prøver å overbevise meg selv om at den sjokolade-cookien (eller Ben'n Jerr-isen) på 7eleven IKKE er så fristende så jeg skal ha det til. Jeg liker ikke å være syk av forkjølelse!

Kanskje jeg tar meg gåtur langs veien i det fine himmelblåe været. Det er vel godt med frisk luft, selv om man ser ut som en øbbør og har pust som en løpesprengt travhest?